{februar 22, 2010}   Og så smalt det – igjen –

På fredag så jeg sånn frem til en koselig kveld med familien. Alt var i positivitetens tegn… Gubben kom hjem med champis og langstilkede roser – vi skulle sammen “feire” at elskerinnen hans (eks riktignok!) hadde sin siste arbeidsdag.

Kvelden begynte bra, men plutselig smeller det – av en helt uskyldig liten detalj. Jeg hører fra en telefonsamtale at han har lyvd til meg – igjen. Ikke noe som angår hans affære, men en hverdagslig liten filleting. Likevel føler jeg meg lurt. Hvis han lyver om slike uskyldige ting – hva annet lyver han da om?

Lyver han om hvordan deres forhold har vært de siste mnd? Lyver han om hvordan han og hun oppfører seg i forhold til hverandre? Lyver han om sine følelser? Lyver han om…. alt?

Usikkerheten har lagt sin klamme hånd rundt meg igjen – tar liksom kvelertak. Helgen har gått med til stillingskrig i heimen. Førstemann som snakker taper! Vi har gått rundt som to rovdyr, som iakttar og vurderer sin motstander. Ingen har sagt mer enn høyst nødvendige ting – og knapt nok det. Ryggene mot hverandre i senga – ingen godnattkos – ingen godmorgenkos, før han har stått opp for å lese avisene.

Kjenner følelsene er i fullt opprør – igjen -

Skal det være slik? Nei, det skal ikke det. Men likevel er det noe som sier at “førstemann som snakker har tapt!” Derfor fortsetter stillheten – stillingskrigen og den vonde tausheten….

M.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jaja, så var denne dagen også (nesten) over!
Jeg har vel ikke skrevet noe om det tidligere, men min mann og hans eks- elskerinne jobbet sammen. Ja – den klassiske “Møttes på jobb- historien”*klarer å smile litt!*

Idag derimot var hennes siste dag på jobben. Kjenner det er UTROLIG deilig! De siste par månedene har jeg riktignok klart å gi blaffen i det at de tråkker oppå hverandre hver dag, men likevel kjenner jeg på at det skal bli deilig å “bli kvitt” henne.

Til og begynne med så jeg for meg henne med dype utringninger – lenende over pulten… Nå ser jeg for meg at hun går til h**** ut den døra med gensern trukket opp over øra! *ler*

Jeg har kommet så langt i min prosess, at jeg kan tenke på henne og det som har skjedd, uten helt å miste fotfestet. Jeg klarer å fokusere fremover og heller vektlegge den styrken vårt forhold har. Forlanger nesten applaus, her altså!! ;-)

Har nok ikke tilgitt i ordets rette forstand, men har innsett at det som skjedde, skjedde og det kan ikke endres på. Hva som skjer fremover er det bare jeg og min mann som bestemmer. Kanskje en dag, kan jeg se meg selv i speilet og si at de begge to er tilgitt?

De siste mnd har gitt meg troen på at han faktisk elsker meg – så får dere utroskapsmoralister mene hva dere vil om det!

Fremover våren og sommeren blir det flere merkedager – og jeg vet at jeg kommer til å slite med enkelte datoer. Det at jeg er forberedt tror jeg kan hjelpe meg igjennom. Blir det for ille, får jeg bare  trekke dyna over hodet og vente til dagen er ferdig…

Jeg vil – jeg kan – og jeg klarer- ALT!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

{januar 8, 2010}   Tanker rundt vgb

Har tatt med selv i å fundere over VGB’s verdi for mange.

Dette er et sted hvor man kan velge å være fullstendig anonym, eller bygge et nettverk med nye mennesker.

Velger man å være anonym, kan man, som meg, blottlegge tanker og følelser, uten å risikere noen form for konsekvens i etterkant. Ja, altså, da mener jeg i positiv forstand. Av og til kan det være terapi i det å ubegrenset få uttale ting – uten å måtte stå til rette for det face-to-face for all evighet.

 

Ingen vet hva jeg heter.

Ingen vet hvor jeg bor.

Ingen vet hva jeg driver med.

JEG har kontrollen over hvor mye informasjon jeg vil gi ut om meg selv til enhver tid.

 

Dette gir meg en følelse av frihet jeg aldri har opplevd før. Man blir hektet…

Jeg er ekte vare her inne – men likevel føler jeg at jeg spiller en rolle.

Er det fordi jeg spiller en rolle ellers, slik at det ekte meg blir en rolle? Merkelig følelse og en tanke jeg ikke er sikker på om skremmer meg eller ikke.

 

Ønsker man å bygge nettverk – utenfor cyberspace vel og merke- har man mulighet til det også.

Noen ”finner hverandre” her inne, har jeg forstått, mens andre etablerer et vennskap basert på to voksnes verden og erfaringer og ikke ”vi vokste opp i samme gata”- kriteriet.

Ikke noe vondt om noen av forholdene her altså J Alt til sitt bruk!

 

Et merkelig nettverk av vennskap dannes. Eller kan man med rette kalle det vennskap?

Man får tips og råd, oppmuntring og et spark bak – alt etter behovet.

 

Av og til føler man at man virkelig er på bølgelengde og jeg kan kjenne lysten å møte noen av disse fantastiske personene IRL.

Ville noe av magien bli borte, da?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

{januar 3, 2010}   Full forvirring

Dag 1: Ser fremover mot en fremtid som lyser. Planlegger ferier i lang tid fremover og vil virkelig satse på oss. Oss, som en samlet familie. Oss, som et sterkt fellesskap ingen skal få true.

Dag 2: Ser bakover på en historie. En historie som har gitt oss arr, som alltid vil bestå. Usikkerheten melder seg igjen. Skal man bryte opp og leve for og med seg selv? Har jeg virkelig fått hele sannheten?

Dette er ytterkantene i mitt liv. Det trenger ikke engang å gå et døgn mellom hver ytterkant – jeg hopper på sekundet, om omgivelsene tillater det.

Men jeg er her i “oss’et” som er samlet. Er det av pliktfølelse eller kjærlighet?  Er det fordi jeg ubevisst har et håp om å en dag stå oppreist til full applaus? I dag er en slik dag hvor jeg er usikker på det meste… Drittdag, med andre ord! Tror jeg finner frem en god bok, fyrer enda mer i peisen og trakter meg litt god sjokoladekaffe :-)

M.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

{desember 29, 2009}   Til min manns elskerinne

Denne har jeg hatt i utboksen min en stund. Jeg har ikke sendt den, men er stadig fristet. Likevel lar jeg være… Er det noe jeg ikke ønsker er det å synke ned til et lavere nivå (hvis det finnes..)

 

Til min manns elskerinne

 

Jeg er inneforstått med at de valgene som har vært tatt er tatt av dere begge, og at alt ikke bare er din skyld. Det er noe jeg forsøker å forsone meg med, leve med og som vil være med i min bagasje resten av livet.

 

Det jeg ønsker at du skal vite er hva du bevisst har ødelagt, ikke bare din egen familie, men også min. Min mann og jeg har to vakre barn sammen, som jeg hele tiden har ønsket skal leve opp med ett hjem og ikke to.

Plutselig sitter jeg her og jobber knallhardt for å redde både ekteskap og det familielivet jeg hadde troen på for bare noen måneder siden.

For å kranse kaken har du klart å bryte ned troen på meg selv, som om ikke den var lav nok fra før! 10 kg mindre, dårlig samvittighet for alt som spises, spiser jeg litt for mye kaster jeg det opp igjen. Hvorfor? Jo fordi jeg har jo sett hva konkurrenten min kan varte opp med!

 

Jeg håper at du også for ettertiden kan ta med deg at man ikke går inn i et forhold til andre gifte personer. Jeg har skjønt at ditt ekteskap definitivt er over og håper for deres barns skyld at dere i fellesskap klarer å skjerme de mest mulig for konsekvensene av ditt valg.

Mine barn er helt klart preget av situasjonen min. En mor som ikke er i balanse psykisk og som står på kanten til å gå inn i en depresjon. Dette har de ikke fortjent – ingen av dem – verken mine eller dine!

 

Ved at du fortsatt har nerver til å sende tekstmeldinger til MIN mann med ordvalg som ”min kjære” syns jeg faktisk kvalifiserer til en forklaring ovenfor meg og en unnskyldning. Jeg lever i en verden hvor vi har uttrykt overfor deg at vi ikke ønsker å ha noe mer med deg å gjøre.

Hvis du er av en annen oppfatning, ville jeg satt pris på om du informerte meg om det, slik at jeg vet hva jeg har og forholde meg til.

 

Puh! Det gjorde godt….! :-)

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

{desember 23, 2009}   God jul…

Lenge siden siste utblåsning nå.

 

Travle førjuls- dager får vel ta sin del av skylden, tenker jeg. Likevel er jeg innom vgb og leser litt hver dag.

Har funnet meg noen ”faste” blogger som jeg følger med på, selv om kommentarene ikke akkurat hagler fra min side.

Noen ganger lar jeg være, fordi jeg føler at jeg ikke har noe å bidra med. Andre ganger blir temaet litt for sårt til at jeg vil buse på med kommentarer, selv om jeg har de inni hodet.

 

Hodet mitt er litt ryddigere til tider, men kan plutselig dra av gårde ut på et sidefelt uten fartsgrenser.

Enkelte dager har jeg lyst til å gi opp det livet jeg har i dag. Bryte ut og etablere meg selv, som bedratt hustru og tobarnsmor. Men jeg har ikke gjort det. Jeg vandrer fremdeles mot lyset med et håp om at erfaringen vil gjøre oss sterkere – sammen.

 

Mannen min er min største kjærlighet, den eneste jeg bryr meg om.

Det er med han jeg vil gjøre morsomme ting, føle sorg og glede, bli gammel med og være meg og bare meg.

 

Nå står høytiden og banker på døren. Dagene skal nytes med god mat og masse champagne – som er noe av det beste jeg vet – gode samtaler og masse kjærlighet.

 

Årets jul får nok en litt annen smak i år, men kanskje det er denne julen som vil bringe oss nærmere et mål og et fantastisk liv sammen.

 

God jul, til alle…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hjernen vår har et filter.

 

Bare tenk på følgende:

Du skal kjøre fra A til B. Du har dårlig tid og tenker hele tiden på at du skal rekke gjennom alle lyskryssene før de skifter fra det velsignede grønne til det forbannede rød.

Heseblesende vrenger du inn foran B og tenker at Statens Vegvesen nok har et horn i siden til deg – siden absolutt ALLE lyskryssene lyste mot deg i skimrende rødt. I tillegg er jo selvfølgelig alle parkeringsplassene nærmest inngangen opptatt. Alle vil jo stå der, så de slipper å gå unødig ute i regnet!

 

Jeg kjører i bilen bak deg og skal akkurat til samme sted, men vet at jeg har tilstrekkelig med tid til å komme frem. På veien nyter litt listepop på radioen, mens jeg tar meg en røyk og småhumrer litt av alle de som hopper frem, tilbake og sideveis, for å unngå den grå slush’ en som dekker fortauene. Elegant (til alle mannfolks overraskelse) svinger jeg inn på en ledig parkeringsluke rett utenfor inngangsdøren, før jeg rolig slentrer bort tilresepsjonisten med et smil rundt munnen.

 

Jeg og du.

Vi kjørte sammen.

Så de samme menneskene – bygningene – medtrafikanter OG lyskryss. Men har vi samme opplevelse av turen? Neppe… Vi opplever samme scene, men opplever likevel scenen som totalt forskjellig.

 

Det samme med de månedene man går gravid – og spesielt kanskje i første svangerskap. Barnevogner – overalt. I hopetall triller de rundt deg, uansett hvor du er…Eller store, struttende mager…

 

I min hjerne er det et filter som gjør at alt jeg leser, ser på tv eller på forsiden av alle ukebladene ved kassakøen, dreier seg om utroskap. Hvordan oppdage? Hvordan avsløre? Tiger Woods… Krimserier… Er det mulig? Det må da være mer om dette temaet nå, enn det var for 1 år siden?

 

Nei – for egentlig tror jeg det er filteret mitt som spiller meg et puss.

 

Hva er ditt filter?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

{desember 3, 2009}   Jul med bismak…

Julen – familiens høytid står for døren.

Pynten har kommet opp og barna gleder seg med nedtelling og laaaange ønskelister. Gardiner, adventsstaker, nisser og alt min perfekte fasade skal vise frem for omverdenen.

 

Likevel har denne julen noe svart ved seg.

Akkurat som en skygge der bak alle nissene og lysene. Det julerøde er ikke så rødt lenger. Nissenes smil ikke så hjertelige..

 

Jeg vet at din reise bort fra meg startet på denne tiden i fjor. Du er tilbake, men valgene du tok har ødela noe inni meg, og ingen kan gi meg veibeskrivelse til verkstedet…

 

Jeg hater deg for valgene du tok.

Jeg hater henne for å ha ødelagt meg.

Jeg hater dere for å ha ødelagt oss.

 

Men samtidig elsker jeg deg…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

{november 30, 2009}   Livet

Livet mitt….

Jeg ser det der borte.

Hvilken form har det?

Hva vil jeg egentlig at det skal være?

 

Livet mitt fortoner seg som en sky – stadig i endring og på vei i alle himmelretninger.

Det er vanskelig å fokusere.

Akkurat som en snikende tåke kommer tankene tilbake og gjør at sikten blir dårlig.

 

Jeg griper tak i gresset og håper snart tåken letter.

Tåken som ødelegger.

Tåken som sniker seg inn i alle åpninger og sluker alt lys.

 

Lyset jeg så sårt trenger.

Jeg roper ut etter hjelp – hjelp til å finne lysbryteren.

 

Stien jeg går på snirkler seg i ulendt terreng.

Av og til blir den borte for meg og jeg vandrer hvileløst rundt i den mørke skogen.

Trærne strekker sine lange fangarmer etter meg.

Holder meg fast slik at mørket kan invadere meg.

 

Jeg bruker min siste krefter til å frigjøre meg. Kjemper meg tilbake til den stien jeg vet er der et sted.

Steiner og veltede trær gjør stien vanskelig å følge.

Gang etter gang faller jeg utenfor, i frykt for de høye steinene som må forseres.

 

Frykten for å ramle ned er større en frykten for å gi slipp på stien.

 

Jeg klarer å beholde troen på at reisen til slutt skal være verdt slitet. Jeg klatrer, åler og klatrer igjen.

Jeg er sliten. Sliten av å klatre, men jeg vet at jeg må. Kreftene hentes fra en kjeller som aldri har vært med på noen plantegning.

 

En dag

kommer jeg ut av skogen og kan se målet nærme seg.

 

En dag

skal jeg rolig lene meg tilbake og nyte synet av skogen jeg klarte å forsere.

 

Den dagen skal nytes.

 

Den dagen skal medaljen deles ut – til meg og alle de andre som fulgte meg på reisen.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

{november 27, 2009}   Morgenstund

Øynene mine åpnes langsomt, til en verden som fremdeles er i sin vante rotasjon. Merkelig hvordan verden bare fortsetter som før, selv om ens egen tilværelse har blitt pulverisert.

 

Det må jo være en slik følelse de sitter med, de som opplever død og ulykker ellers også… ”Hallo verden – se på meg! Kan ikke verden bare stoppe opp og se hvor tungt jeg har det?”

 

Kjenner etter om kroppen fungerer, før føttene forsiktig settes på det iskalde gulvet. Stillheten er til å ta og føle på.

 

Huset sover.

 

Den vanlige knirken som jeg alltid tråkker på – hver morgen – er der. Alltid tilstede, uansett dag og tid.

Før en irritasjon, nå et holdepunkt til, den tidligere, så trygge fortiden.

 

Det trøtte, grå, vinterbleke ansiktet stirrer tilbake på meg fra speilet. Hvorfor har ingen funnet opp et baderomsspeil som er litt flatterende for morgenfjes? Kanskje også med en ekstrafunksjon som fjerner de berømte fem kiloene…

 

Et kritisk blikk saumfarer speilbildet og lager en begredelig tilstandsrapport. I mitt hode kan jeg høre stemmen fortelle meg hvorfor ”hun” er så mye bedre, med sin smekre kropp og faste former. Jeg skjønner hvorfor du lot deg friste…

 

På ruten pisker novemberregnet, til taktfaste slag. Temperaturen er så vidt over frysepunktet og verden utenfor er like grå som meg.

 

Alle morgenrutiner blir gjennomført, i et desperat forsøk på å finne et nytt meg – bak morgenfjeset.

Huset våkner rolig til live og før jeg rekker å fundere mer, er dagen i full sving.

 

Før jeg forlater alle, kaster jeg et kort blikk i speilet. Jo da, de fem kiloene er fortsatt der og jeg bestemmer meg for nok en dag på kaffe, røyk og vann….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00